BARBERINGENS OG SKJEGGETS HISTORIE
Five o’clock, Goatee, Franz-Josef, Skipperskjegg, Royale,
Tangorabatt, Victor Emanuel, Snurrebart, Van Dyke og Verdi.
Hvis du har hørt noen av disse begrepene før, skjønner du at vi snakker om stilstudier fra skjeggmotens relativt varierte og omfattende katalog. På samme måte som barberingsteknikkene og verktøyene har blitt utviklet gjennom historiens gang, har også den mannlige ansiktsdekorasjonen gjennomgått forskjellige faser gjennom århundrene. Vi skal her se på begge deler.
Mote og skjønnhet i alle dets former har tradisjonelt sett blitt assosiert med kvinner, men et raskt blikk på historien viser at mote har i minst like høy grad handlet om menn, i tillegg til at menn langt tilbake i tid ofte har vært de som har styrt de forskjellige strømningene. Studerer man historiske portrett, ser vi hvordan frisyrer, klær, parykker, skjeggstiler - og til og med sminke i mer eller mindre ekstravagante og flamboyante former – var attributter som ble brukt for å manifestere makt, identitet eller selvdefinering.
Way back in time, under førhistorisk tid, var det en bevisst utseendefiksering hos menn som vanligvis var grunnlagt i det åndelige. Sminke og hårstiler bygde på religiøs og rituell symbolikk, for eksempel hvis vi ser på eldgamle kulturers bruk av kroppsmaling. Vi vet egentlig ikke hvorfor man rundt 30 000 år f.Kr. begynte å barbere seg, men vi antar at hulemenneskene på et tidspunkt fant ut at deler av flint kunne gjøres så skarpe at de fungerte som barberblad. Det antas også at eksperimenter med sjøskjell ble brukte, frem til 3000-tallet f.Kr. da men begynte å jobbe med forskjellige typer av metall slik at man dermed fikk tilgang til nye materialer og metoder for å fjerne skjeggvekst. Det var kanskje ikke helt som Gillette eller Feather, men det var en start.
Sminke og frisyrer var preget av religiøs og rituell symbolikk.
I det gamle Egypt ble det lange, firkantede hakeskjegget - hennafarget med innvevd gulltråd, ull og palmeblader, som også var parfymert - et tegn på at man var fra adelen og blant de mest fremtredende. Var man til og med av kongelig slekt, og dermed guddommelig, hadde man løsskjegg av skinnende metall festet til haken med et gyllent bånd, og helst med den nedre delen oppover vendt for å vise at man var en gud. Det kunne ikke bli finere.
Utover det var egypterne nesten besatt av å barbere bort den minste antydning til hår. De høyt oppsatte i samfunnet var for øvrig de eneste som hadde lov til å ha skjegg, mens folket og slavene skulle være glattbarberte. Ikke bare ble hodet barbert, men alt kroppshår fikk møte barberhøvelen (et ideal som ser ut til å ha fått en renessanse i dag). Dette gjorde at man måtte ha på seg sjal for å beskytte det skallede hodet mot den stekende solen. De fra overklassen hadde imponerende parykker som var fint pyntet med lignende materialer som ble brukt i skjegget. Grunnen til denne mani for barbering hadde også praktiske grunner: langt hår i et så pass varmt klima var veldig inviterende for lus og generelt dårlig hygiene, selv om man i det gamle Egypt ofte badet.
Man betrakter ofte Moses som arketypen for den skjeggete, kloke og mektige lederen, og i Bibelen kan vi lese at Guds utvalgte skulle ha skjegg. Moses, som en gang i ungdommen antageligvis ble barbert på samme måte som andre "dødelige" i Egypt, må ha provosert farao Ramses II noe voldsomt da han sto fram og krevde sitt folks frihet - iført helskjegg og med langt hår (en ren fornærmelse). Etter Moses ble skjegget et stadig viktigere tegn på makt og lederskap, noe man kan se i det gamle India, der et langt, velpleid skjegg signaliserte visdom. Å få skjegget avklippet i full offentlighet var også den mest ydmykende straffen for forskjellige alvorlige forbrytelser.
Egypterne var nær sagt besatt av å barbere bort all antydning til hår.
Som i India ble skjegget i daværende Midtøsten behandlet med veldig aktsomhet og nøyaktighet, der man blant annet i Assyria brukte oljer og utviklet de mest fantasifulle kreasjoner og mønster (perserne og babylonerne må ha vært tidlige utviklere av verktøy til dette formålet - tenk på det, dere som bruker krølltang!). Det er også fra Babylon og kong Hammurabi at vi rundt 1700 f.Kr. finner de første referansene til barbererfaget.
I Antikkens Hellas indikerte skjegget høy status, visdom og seksuell kraft, og man barberte seg sjelden. Skjegget skulle behandles fint med olje og gjerne skulle man ha krøller. Takket være de mange statuene og bystene laget av grekerne får vi en ide om hvordan det så ut, og hvilken betydelse det hadde. Men med den makedonske keiseren Alexander Den Store ble alt forandret. Den forfengelige Alexander innførte en glattbarbert look, noe som også hadde praktisk betydelse da han så vellykket ledet sine felttog. Alexander hadde sett hvordan persersoldater kunne ta tak i sine fienders skjegg for å lettere kunne drepe eller halshugge dem, og han krevde dermed - til sjokk og forferdelse blant soldatene - at alle skulle være glattbarberte. Dette ga resultater på slagmarken og snart dukket det også opp portretter av kongelige uten skjegg, som vi kan se på flere mynter fra perioden. Til slutt ble idealet offisielt befestet av et skjeggforbud. Hvis man hadde skjegg i denne perioden, var man enten filosof eller lærer. Eller så kunne man rett og slett ikke stole på deg.
TA VARE PÅ SKJEGGET DITT
Romerne fortsatte i samme sporet, og i Romerriket etter 300 f.Kr. ble skjeggvekst ansett å være direkte ufint (bare i forbindelse med sorg og død lot romerne skjegget gro). En 17-årings første barbering ble til en initieringsrite som symboliserte det å bli mann, og de barberte skjegghårene ble ofret til gudene. Men senere under Romerrikets regime skulle vinden igjen snu og snart begynte keiserne nok en gang å ha skjegg, først ved å barbere og trimme visse deler, og behandle med olje (kinnskjegg med mere), til man tok den helt ut og anla helskjegg. Keiser Hadrian var den første kjente romerske keiseren som satte skjeggtrenden og skapte et ideal som spredte seg til etterfølgende regenter. Helskjegg var nå på moten, og den nye trenden har man sett er romernes kopiering av gresk høykultur før Alexanders tid. Onde tunger hevder derimot at hovedgrunnen til at Hadrian begynte å la skjegget gro var for å skjule problematisk hud. De hadde som kjent ikke Clearasil på den tiden.
Den russiske keiseren Ivan Den Grusomme var en stor tilhenger av skjegg.
Middelalderens syn på skjegg var mildt sagt kaotisk og vekslet mellom ansiktshår og glattbarbering avhengig av hvor i verden man var og i hvilken tidsperiode. Vilhelm Erobreren var ikke glad i den engelske, saksiske befolkningens sans for bart, mens Russlands keiser Ivan Den Grusomme på sin side var stor tilhenger av skjegg. Det var ikke før tsaren Peter Den Store at vinden vendte i Russland og skjegget forsvant (de mest sta blant adelsmennene som fortsatt avsto barbering ble rammet av straffeavgifter og høyere skatter).
I tidlig middelalder hadde kirken en forvirrende og stadig skiftende holdning til skjegg: klostre og katedraler hadde massevis av prester som vekslet mellom skjegg og barbering. Men i 1096 var det slutt på moroa da biskopen i Rouen bestemte at alt ansiktsbehåring i den vestlige kristne verden var "syndig", og de som nektet å barbere seg ble utesluttet fra kirken (noe som var en sosial katastrofe i den dypt religiøse middelalderen). Men i øst så man annerledes på dette: blant greskortodokse kristne og ortodokse jøder ble hårvekst og skjegg, slik Moses hadde det, sett på som et tegn på visdom og et guddommelig symbol. Dermed ble bruk av barberhøvel det samme som å kastrere seg, både religiøst og statusmessig (samme syn på skjegg som et religiøst ladet attributt finner vi også andre steder gjennom historien, for eksempel blant sikhene og innenfor islam).
Ridderne i middelalderen var nesten alltid barberte, så glem flippskjegg og lange, tynne barter som du har sett på film eller i bokillustrasjoner. Ansiktsbehåring for en ridder var betraktet som utenkelig i kombinasjon med visiret på hjelmen, og det skulle drøye til sen middelalder før skjegget igjen ble moteriktig, selv i kirkelige sammenheng.
Med så pass varierende tilstander på motefronten ble selvfølgelig situasjonen både usikker og konjunkturfølsom for de hardt beprøvde barbererne, som måtte utvide tilbudet av tjenester til slikt som ellers er assosiert med dagens kirurger og tannleger. Denne utviklingen hang også sammen med at munker og kirkens menn (som tradisjonelt var engasjerte i helsepleie) hadde fått et påbud fra Paven om å ikke lenger hengi seg til urene gjøremål som innebar blod eller kontakt med andre kroppslige væsker. Derfor ble det slik at barbereren ikke bare håndterte barberhøvelen, men at han også måtte utføre amputasjoner – ofte med skjebnesvangre (gjerne dødelige) resultater - samt årelating (hvor blod ble drenert fra kroppen for å kurere sykdommer) og enkle tannoperasjoner. Ambulerende feltkirurger på 1700- og 1800-tallet var i utgangspunktet barberere, og hvis du var uheldig, kunne du som soldat starte dagen med en herlig barbering for så etter endt batalje på slagmarken oppleve å få benet fjernet under kneet - av samme person.
Du har sikkert sett det klassiske rød-hvite skiltet til barbershops? Få vet at de røde stripene på hvit bakgrunn antas å stamme fra denne tiden, da barberernes hvite håndklær ble rødfarget av "pasientens" blod. Et eksempel på hvordan dekorativ og effektiv design noen ganger kan stamme fra noe symbolsk og historisk utover det man kan forestille seg!
De røde stripene på hvit bakgrunn antas å stamme fra denne tiden, da barberernes hvite håndklær ble rødfarget av "pasientens" blod. .
Når vi nå kommer til renessansen, slår det mannlige motet og forfengeligheten ut i full blomst blant kongelige og overklassen. Ser man på portrettmalerier av for eksempel Gustav Vasa, Erik XIV og Englands Henry XIII er det tydelig hvordan makt og rikdom bevisst ble gjenspeilet i de mest fantastiske plagg og kreasjoner - en oppvisning av rent skryt og hovmod. Midt i denne fråtsingen blant silkestoffer og fargerikt tilbehør får nå skjeggornamentet til de grader sin renessanse, der man tar i så det knaker for å overgå hverandre i de flotteste snurrebarter og spisse skjegg (og noen ganger til og med lengst mulig skjegg). Det var ikke en tid for "less is more". Trenden fortsatte gjennom 1600-tallet, der flotte goatees og snurrebarter ofte ble kombinert med et langt, naturlig hippiehår som om man var hentet fra 1960- og 70-tallets Woodstock-æra.
Så skjer det noe på 1700-tallet: parykkene (som kom inn på slutten av 1600-tallet med solkongen Louis XIV) blir like obligatorisk i noble og borgerlige salonger som det ble å snakke fransk, og de ble stadig større, mer forseggjorte og mer ekstravagante. Nå som parykken tar over som et fasjonabelt statussymbol, blir skjegget ganske overflødig og samtidig sett på som helt upassende for de pudrete ansiktene. Solbadet hud og ansiktshår ble under dette androgyne, salongsnobbete århundret kun assosiert med bønder og fattigfolk, og disse var naturligvis ikke en demografisk gruppe man ville forbindes med. Derimot kunne man finne barter blant militære offiserer, og den trenden skulle holde seg innenfor militære kretser noen århundrer fremover.
På begynnelsen av 1800-tallet, etter at den franske revolusjonen var over, ble mennenes pudderbokser og parykker kastet på søppelhaugen og et veldig comeback for skjegg og ansiktsbehåring oppsto. Det startet med kinnskjegg, som i ekstreme tilfeller på 1830-tallet kunne vokse helt fra munnvikene, dekke hele kinnet og ned til halsen (spesielt vanlig blant de som hadde mye makt og pondus, men også blant litterære personer). Vi er nå ved den såkalte Romantikken, da alt skulle være overdrevet. Dette gjenspeiler seg i en enorm mengde barter og skjegg i alle mulige varianter. Hadde du ikke skjegg eller bart i en eller annen form, var du helt ute. Se på Abraham Lincoln (som var den første amerikanske presidenten med skjegg), Johan Strauss den yngre, Johannes Brahms, Charles Dickens og Karl Marx – bare for å nevne noen kjente eksempler. Trenden fortsatte til slutten av 1800-tallet til sen viktoriansk tid, men da i en mer nedtonet stil der helskjegget mistet terreng til fordel for behåringen på overleppen. Ser man på bilder fra 1870-tallet og fram til 1900-tallet vil du legge merke til at nær sagt alle menn i voksen alder hadde bart (enten en større variant eller en tynnere, mere dandert og vokset type). Man skulle tro at de var kloner.
I 1907 ble det innført en «skjeggskatt»: hadde du skjegg, var du ikke bare skitten, men du hadde også noe å skjule, mente man.
Så kom Første verdenskrig og gassmasken var snart en gjenstand i ethvert hjem. Da endret moten seg igjen, og man så det praktiske ved å være glattbarbert, spesielt hvis du ikke ville risikere at gassmasken ikke skulle tette ordentlig fordi skjegget var i veien. Omtrent samtidig ble det moderne barberbladet oppfunnet sammen med safety razoren (den tradisjonelle barberhøvelen) som kom til å erstatte barberkniven, og barberingen ble nå enklere og mer behagelig. Fra 1920-tallet forsvinner også barten helt, og man kunne bare se glattbarberte kinn og lepper. Tror du oss ikke er det bare å sjekke bilder fra de glade 20-årene eller gamle gangsterfilmer. Mellomkrigstiden og årene rundt Andre verdenskrig ble også preget av et "hygienehysteri", og alle mulige argumenter (fornuftige som ufornuftige) ble fremsatt mot skjegg og ansiktshår. Allerede i 1903 hevdet en artikkel i Chicago Chronicles at et skjegg i gjennomsnitt kunne inneholde 200 000 (!) mikrober og skjegg ble ansett som både ekkelt og skittent. I New Jersey hadde avskyen og paranoiaen ingen grenser da det i 1907 ble gjort et forsøk på å innføre "skjeggskatt": hadde du skjegg, var du ikke bare skitten, men du hadde også noe å skjule, mente man. Barbering ble en "moralsk handling" som ble oppmuntret (og påtvunget) gjennom propaganda.
PERFEKTE PRODUKTER FOR BARBERING
Under de frihetselskende og kommersielle 1950-årene (hvor bilen, TVen og amerikansk kultur kom til å prege både mote og hverdagsliv i hele den vestlige verden), var det imidlertid en forsiktig forandring på gang. For første gang var det ikke myndighetspersoner og kongelige som var stildannende, mennesker fikk i stedet nye ikoner å bli inspirert av: skuespillere, rockestjerner og andre typer kjendiser. Fra filmduken kom det mannlige idoler som Errol Flynn og Clark Gable som fikk mange menn til å spare til elegante barter, og fra 1950-tallet kom ungdomskulturen for alvor til å skape ansiktshårtrender på et bredt og gjennomgripende plan.
Først kom Elvis med sine lange og brede kinnskjegg som gikk nedover kinnene (ofte velfriserte med skarpe kanter), og senere på 1960-tallet kom goateen som rammet inn munnen, og også barten fant sin plass igjen, ikke minst blant kulturfolk og jazzmusikere. Beatles gjennombrudd brøt definitivt med det anstendige da håret begynte å vokse, og i forbindelse med Vietnam-konflikten og protestbevegelsens framvekst på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet, skulle skjegg og ansiktshår symbolisere jakten på frihet fra gamle konvensjoner og en opposisjon mot det glattbarberte, kortklipte som man forbandt med soldatene i militæret. I løpet av den pasifistiske hippietiden - John Lennon myntet begrepene "hair peace" og "beard peace" - kunne man se fullstendig anarki hva gjelder både hårlengde og skjeggstil. Total frihet var det som gjaldt og det var det "naturlige" som betydde noe.
Hvis du var en yuppie, kunne du håndtere den elektriske barbermaskinen med en pumas fart og eleganse.
I løpet av det glamorøse og "overfladiske" 1980-tallet kom en drastisk motreaksjon. Nå skulle det lange håret klippes, og igjen var det populært å barbere seg. Hvis du var en yuppie, kunne du håndtere den elektriske barbermaskinen med en pumas fart og eleganse, du hadde dyre biler og tupert, blondt hår. Klærne skulle selvfølgelig være skikkelige merkeklær, ingen billige kopier, for å vise hvilken status du hadde. Stilen skulle være slick og ungdommelig - og i et slikt klima hadde ikke skjegget en naturlig plass. Men med Grungen på 1990-tallet begynte skjegget - og særlig goateen (se Nirvanas Kurt Cobain) - å få nytt fotfeste igjen, og siden da har synet på skjegg forandret seg; Å ha skjegg har ikke nødvendigvis en symbolsk, politisk eller religiøs mening lenger – nå betraktes det til og med som attraktivt. Det har blitt stadig mere akseptert å ha en daggammel stubb eller helskjegg i forskjellige former (også i mer formelle sammenheng) samtidig som det også er helt greit å være glattbarbert.
I dag har helskjegget fått en utrolig renessanse hos både yngre og eldre, og valget er friere nå enn hva det har vært gjennom århundrene. På samme måte som man som musikkartist ikke lenger trenger å være så veldig bundet til en viss musikkstil for å være "inne", så er også mote og utseende preget av langt større personlig frihet. Artister og medier påvirker oss fortsatt, sikkert minst like mye som før, men nå har du større frihet til å følge den linjen som passer deg. Uansett hvilken stil du velger, skal det føles riktig for deg som person, og selv om trendene stadig endres er det uten tvil din egen smak som er det avgjørende.
